Hacienda la Esmeralda Geisha – Våger jeg brenne denne selv?

Ja, så  har det seg slik at mine venner er spredd over hele landet, og denne helgen dukket det opp en som har bosatt seg i Trondheim. Han kunne med glede fortelle meg at han hadde vært innom Jacobsen og Svart, der han hadde hatt en særs positiv opplevelse. Han hadde kommet i kontakt med Kenneth, og fikk uten altfor mye om og men (kanskje litt for lett) kjøpe et lite restlager av Hacienda la Esmeralda Geisa. Lite visste han at dette er KAFFEEN jeg har hat aller mest lyst å bestille selv for å bernne.

Så da var det jo med haka i bakken at jeg tok imot 1,9 kilo med de herligste råbønnene jeg har hatt gleden av å legge mine kaffeluktende fingre på. Men så kommer fornuften inn i spill da, og jeg får “brennenerver”. Våger jeg virkelig å fyre opp brenneren og potensielt ødelegge vakker, nydelig kaffe? Eller skal jeg vente, hente inn råd fra andre, og så brenne den når jeg har fått tryggheten på plass ?

Den som intet våger, intet vinner! Og jaggu vant jeg, skal jeg si deg. Min første brenning av denne kaffeen var alldeles ikke ille, om jeg så får si. Med en gang kaffeen var trukket fra brenneren, og hadde fått kjølt seg ned til romtemperatur, var det på tide med en kjapp cupping. Om jeg var fornøyd før kverning, er en ting. Men etter kverningen ble jeg bergtatt av en helt intens aroma. Jeg hadde lyktes! I alle fall luktet det noe så svinaktig godt, at jeg nesten ikke kunne trodd det var hjemmebrent. Vannet nådde 95 grader og jeg drukna kaffeen. Aromaen fortsetter å velte opp, og jeg kjenner nå at dette er en kaffe jeg kommer til å legge min elsk på, om smaken er en brøkdel av lukta.

Men akk, aromaen var bare en forsmak av det som kom. En smaksopplevelse som jeg må langt tilbake for å overgå. Sødmen og den søte syrligheten minnet sterkt om Wendelboe Caballero Geisha. Nå gleder jeg meg til frokost i morgen. Ferske croissant og dagfersk nydelig kaffe skal bli godt. Ha en fin søndag selv, forresten 😉